HistorieYver for høyere utdanning – i 1982
En artikkel om planene for norsk høyere utdanning i en nettverksmodell – og en mislykket lanseringskonferanse i 1982.
NKS hadde ambisjoner om å initiere et slags «norgesnett» for høyere utdanning, inspirert av internasjonale trender på fjernundervisningsfeltet. Man mente det var behov for å gi bredere tilgang til høyere utdanning, særlig for voksne. Konferansen ble innledet med et foredrag med tittelen Fjernundervisning på høgre nivå – et uutnyttet potensial.
Et Norgesnett – på forskudd?
Bakgrunn
Høsten 1992 inviterte NKS i samarbeid med Rogaland distriktshøgskole (RDH) til en dagskonferanse om Fjernundervisning på høgre nivå. Konferansen skulle lansere et nytt tilbud av distriktshøgskolekurs i økonomisk-administrative fag, samtidig som det ble invitert til et bredt samarbeid med distriktshøyskoler og andre aktører om dette tilbudet. Det var nå over ti år siden de første distriktshøyskolene var opprettet. Med et stadig økende antall høyere utdanningsinstitusjoner ble det i 1982 opprettet regionale høyskolestyrer med ansvar for all høyere utdanning i den enkelte region. Ved opprettelsen var det bestemt at distriktshøyskolene kunne bruke inntil 25 % av sine ressurser til opplæring og kursvirksomhet for voksne. Høyskolestyrene skulle godkjenne alle slike tiltak i sin region, også når de var organisert av andre enn distriktshøyskolene. Studieorganisasjonene nøt godt av en statlig bevilgning til studieringer på høyere nivå, men disse skulle etter voksenopplæringsloven primært være ubundne av pensa og eksamener. Dessuten hadde Norges Handelshøyskole og spesielt Bedriftsøkonomisk institutt etablert avdelinger med studie- og kursvirksomhet flere steder i landet.
Interessen for konferansen var meget stor. Deltakerlisten inneholdt et titall direktører og høyskolerektorer, i tillegg til saksbehandlere fra administrasjonene. Tre universiteter hadde også representanter til stede. Departementene møtte (voksenopplæringsavdelingen og høyskoleseksjonen i Kulturdepartementet) sammen med Norsk Fjernundervisning, BrevskolerådeWoksenopplæringsrådet og Lederopplæringsrådet. I tillegg var det bred deltakelse fra studieorganisasjonene, særlig Folkeuniversitetet.
Distriktshøyskolestudentenes Landsforbund var der, sammen med studenter fra RDH. Spenningen var til åta og føle på.
Presentasjonene
Konferansen ble innledet med et generelt innlegg av rektor Erling Ljoså, NKS: Fiernundervisning på høgre nivå – et uutnyttet potensiale. Deretter ble samarbeidet mellom NKS og RDH presentert av direktør Karstein Førsvoll (RDH) og markedssjef Tore Aksjøberg (NKS), og det første kurset ble presentert av forfatterne, Arnold Drange og Helge Mauland fra RDH. Etter lunsj var det paneldiskusjon med mange og ivrige innlegg fra salen. I panelet deltok, i tillegg til hovedinnlederne, sekretariatsleder Åke Dalin fra BrevskolerådeWoksenopplæringsrådet, direktør Bjørn Huseby fra Møre og Romsdal Høgskolestyre og områderektor Sigmund Maraas, Folkeuniversitetet i Hordaland.
Ljoså innledet med å peke på behovet for å gi bredere tilgang til høyere utdanning, særlig for voksne mennesker. Med begrensede ressurser er det nødvendig også å ta i bruk fjernundervisning. Han skisserte ulike måter dette skjer på i andre land. Særlig pekte han på en ny modell eller filosofi som han mente var underveis: nettverkmodellen. I en slik modell kan ulike typer institusjoner finne fram til et praktisk samarbeid, der man utnytter de særegne ressursene og utfyller hverandre på en rasjonell måte. Dette er en filosofi som synes å bre seg internasjonalt, og den er særlig interessant i et utdanningsøkonomisk perspektiv – i et lite land og i en situasjon hvor institusjonene hver for seg har begrensede ressurser.
Direktør Førsvoll beskrev initiativet ut fra RDHs perspektiv: Høyskolen må brutalt avvise unge studenter fra egen region, og har ikke ressurser til å etablere en utstrakt kursvirksomhet for å dekke de voksnes behov. Samarbeidet gir mange flere en sjanse til å prøve seg, og det utvikles egnede læremidler også for ordinære studenter. Situasjonen er trolig den samme ved andre høyskoler. RDH ønsket ikke å legge under seg andre regioner, men oppfordret til samarbeid, for eksempel om støtte til studenter og eksamen med eventuelle tilpasninger.
Deltakernes reaksjoner
Paneldeltakerne støttet initiativet i varierende grad. Det var enighet om at høyskolene i altfor liten grad dekket voksne studenter og arbeidslivets behov. Bare 5-7% av ressursene ble brukt på voksne studenter. En komite fra OECD hadde nylig etterlyst økt satsing mot voksne studenter. Men det kom også frem en frykt for standardisering og «høyskoleimperialisme». Skulle tiltaket ha noe for seg, måtte distriktshøyskolene og de regionale styrene trekkes aktivt med og ha styring med virksomhetene i sin region.
Skepsisen ble forsterket fra salen. Flere høyskolestyrer var negative, og studentene fra RDH advarte sterkt mot et prosjekt som de mente ville ta ressurser fra og dermed gå ut over de ordinære studentene.
Representantene fra NKS opplevde konferansen som en nokså entydig avvisning av initiativet og en sterk motvilje mot å trekkes inn i et landsomfattende prosjekt. Det var nesten en lettelse da direktøren for høyskolestyret i Agder, Thor Einar Hanisch, helt til slutt bad sine kolleger gi litt honnør til en av de eldste høyskolene som viste mot til å prøve noe nytt, og ønsket at man ville gi tiltaket en sjanse.
Var «nettverksmodellen» realistisk?
Fjernundervisning på høyere nivå har vært utbredt, særlig i de engelsktalende land, siden det først ble lansert i USA i 1880-årene. Det nye som ble presentert på konferansen i 1982, var at ulike typer institusjoner samarbeidet – en faginstitusjon (RDH) og en «distributør» (NKS). Det fantes noen eksempler i andre land: I Frankrike var den statlige brevskolen CNED på tilsvarende måte «distributør» for tilbud fra franske universiteter. I Tyskland utarbeidet Deutsches lnstitut for Femstudien (DIFF) fra 1967 kursopplegg og læremateriell som ble brukt av mange høyskoler i etterutdanning av lærere og andre profesjoner.
Knowledge Network i British Columbia ville forene kringkastingsressurser med høyere utdanningsinstitusjoner. Samarbeidet mellom RDH og NKS hadde tilsvarende trekk: felles bruk av ulike ressurser og kompetanse.
Tanken om å trekke andre distriktshøyskoler inn i samarbeidet hadde nok en viss sammenheng med høyskolestyrenes regulerende funksjon med tanke på kombinert undervisning i regionene. Flere samarbeidspartnere kunne utvilsomt komplisere modellen, men både RDH og NKS inviterte de andre til å delta. I praksis var interessen for dette liten. Invitasjonen ble gjentatt et par år seinere, da NKS og Telemark Lærerhøgskole lanserte et tilbud om informatikk for lærere. Her ble det etablert en referansegruppe for utvikling av kursmateriellet, med representanter for 13 lærerhøyskoler. Seks høyskoler deltok i gjennomføringsfasen i sine regioner. Dette prosjektet ble imidlertid forholdsvis kortvarig.
Allerede i 1985 ble de regionale høyskolestyrene avviklet, og i 1987 fikk Gudmund Hernes i oppdrag å lede et utvalg som skulle vurdere strukturen i høyere utdanning i Norge. Her ble nettverksbegrepet og Norgesnettet lansert for alvor. Reelle nettverksdannelser i tilknytning til fjernundervisning har vi likevel sett lite av, og de har blitt kortvarige. Den mest levedyktige var kanskje NITOL – et samarbeid mellom fire høyere utdanningsinstitusjoner om kurstilbud (Høyskolene i Sør-Trøndelag, Agder og Stord, sammen med NTNU). Dette fungerte sammenhengende fra 1994 til ut 1999, for det meste basert på prosjektstøtte fra norske og europeiske kilder. Det ble da omorganisert til Nettverksuniversitetet (NVU), med til sammen ni institusjoner som medlemmer. Etter et par år ble kursvirksomheten i NVU faset ut, men samarbeidet ble videreført som forsknings- og utviklingssamarbeid til 2008.
Samarbeidsmodellen som RDH og NKS etablerte i 1981, lever fortsatt i beste velgående, selv om kurstilbud og partnere har skiftet. Det er vel ikke riktig å kalle den en nettverksmodell, men den benytter samarbeidspartnernes kompetanse på en økonomisk og praktisk effektiv måte. Prosjektene er i det store og hele blitt etablert og tilbudene vedlikeholdt så lenge det var tilstrekkelig marked for dem, uten ekstra ressurstilgang til noen av partene.
Artikkelen er skrevet av Erling Ljoså.