1977-1992

Da NKS ble etablert som selveiende stiftelse i 1976, hadde ledelsen håp om en ny æra for voksenopplæringen. En ny tilskuddsordning for brevskoler var innført i 1975. Den var økonomisk gunstig og svært attraktiv for brevstudentene. Det var grunn til å tro på nye, gylne tider for brevskolene og deres studenter. Men den gullkantede ordningen ble revidert kort tid etterpå. Det skapte store problemer for NKS. Likevel greide NKS i løpet av 1980-årene å opparbeide betydelige økonomiske reserver for nye satsinger i 1990-årene.

To nye strategier ble lagt på 70- og 80-tallet: 

• oppbygging av studietilbud på høyskolenivå 
• forsøks- og utviklingsarbeid med nye kommunikasjonsteknologier.

I 1986 opprettet stiftelsen sin egen høyskole, NKS Høgskole. I 1989 startet forsøk med datakonferanser – forstadiet til dagens nettstudier. Begrepet fjernundervisning erstattet det gamle brevundervisning etter hvert som nye medier ble tatt i bruk i tillegg til det tradisjonelle brevet.

En ny æra i voksenopplæring

Som nyetablert stiftelse måtte NKS raskt innse at staten ikke innfridde forhåpningene om  en ny æra for voksenopplæringen. Stiftelsen måtte lære å «klare seg selv» og legge egne strategier for hvilke behov den skulle fylle i en ny tid. Fortsatt var det store målgrupper som var avhengig av brevundervisning for å skaffe seg kunnskaper og eksamener. Men det offentlige skoleverket ble mot slutten av perioden stadig mer utbygd over hele landet og skjøv gradvis studieorganisasjoner og brevskoler ut i mer marginale roller. Statsstøtten til brevundervisning ble redusert. Viktige samarbeidspartnere ble svekket eller forsvant.

Likevel hadde NKS i løpet av 1980-årene opparbeidet betydelige økonomiske reserver for nye satsinger i 1990-årene.

To nye strategier ble lagt på 70- og 80-tallet: Etter hvert som ordinær grunnskole og videregående skole ble bygd ut i de fleste kommuner,  begynte NKS fra 1981 å bygge opp et tilbud på høyskolenivå – dels i samarbeid med offentlige høyskoler, dels i egen regi med NKS Høgskole. Helt fra 1970-tallet innså man dessuten at brevundervisning stod foran en teknologisk utvikling, særlig når det gjaldt kommunikasjon med elevene. Et langsiktig forsøks- og utviklingsarbeid ble satt i gang, som bl.a. førte til at skolen i 1988 skiftet navn til NKS Fjernundervisning. I 1989 startet forsøk med datakonferanser – forstadiet til dagens nettstudier.

En kaotisk start for stiftelsen 

Den nye, unike tilskuddsordningen for brevundervisning i Norge som ble innført under statsråd Bjartmar Gjerde i 1975, syntes å legge til rette for gylne tider for brevskolene. Man så for seg en ny æra for skolen, basert på et økende offentlig ansvar for alle typer voksenopplæring i samfunnet. På denne bakgrunnen besluttet Ernst G. Mortensens fire sønner å donere virksomheten NKS til en frittstående, selveiende stiftelse. Denne ble etablert 4. oktober 1976 under navnet Ernst G. Mortensens Stiftelse.

Men det skulle vise seg at problemene nærmest stod i kø! 

Den nye tilskuddsordningen gjaldt for alle som tok brevkurs. I eksamensrettede kurs ble det gitt full refusjon ved fullføring, i andre kurs dekket staten 65 % av kursavgiften. Dette førte til rekordstor tilstrømning til brevundervisning. Innmeldingene til NKS ble nesten doblet fra 1974 til 1976, og det året fikk skolen 73 000 nye elever. Men denne store tilstrømmingen ble problematisk for departementet og i 1977 ble tilskuddsordningen strammet inn.

Situasjonen var både dramatisk  og komplisert.  Med den nye tilskuddsordningen fikk  NKS et akutt likviditetsproblem. Når en elev meldte seg til et kurs, var det normale at   kursavgiften, eller en del av den, ble betalt på forskudd,  slik  at skolen fikk penger  til løpende drift. Med nye regler skulle staten betale alt, eller det meste, avhengig av elevenes fullføring. Skolene kunne likevel få et visst forskudd fra staten, basert på rapportert aktivitet. Det nye edb-systemet som NKS nå tok i bruk, kunne fra starten ikke gi de nødvendige rapporter om studentaktiviteten. Man fikk  et visst forskudd  ut fra innmeldingstall, men endelig oppgjør måtte vente på presise rapporter. Staten hadde heller ikke satt av nok penger til å møte den store etterspørselen. Budsjettet totalt for alle de godkjente brevskolene i 1976 var 16,4 mill. kroner. I juni måtte departementet be Stortinget om en ekstrabevilgning på 45 mill. kroner. Brevskolene,  og spesielt NKS, måtte tåle kritikk for å ha markedsført tilskuddsordningen for sterkt. Det var også uklarheter i reglene. Noen elever meldte seg til et kurs og fikk materiellet tilsendt, men kom ikke i gang med å sende  inn besvarelser. Departementet hevdet at disse elevene ikke hadde noe krav på refusjon. Først etter lange forhandlinger med Norsk Brevskoleforbund (stiftet i 1968) gav departementet i 1978 etter og betalte ut tilskudd til dekning av kursmateriellet for disse elevene.

Problemene som oppstod, gjorde at departementet så seg nødt til å stramme inn tilskuddsordningen med virkning fra 1977, og elevtallene gikk ned igjen –  men lå fortsatt over elevtallene før 1975. For den nye stiftelsen var situasjonen i slutten av 70-årene svært vanskelig, preget av økonomiske problemer og brutte forhåpninger i forholdet til staten. I 1979 så NKS ingen annen utvei enn å søke departementet  om en garanti for et lån på 5 mill. kroner for å kunne fortsette utviklingen av kurs for videregående skole. Søknaden ble ikke realitetsbehandlet, men et utvalg på tre personer ble nedsatt for å gjennomgå skolens situasjon. Utvalgets  arbeid ble svært nyttig både for skolens ledelse og for departementet og bidrog dermed til å gjenopprette noe av den tilliten som var brutt ned. Men stiftelsens økonomi var allerede i bedring, og det ble ikke nødvendig med noe «kriselån». 

Aaleiv Nedberg trakk seg som direktør i 1980 av helsemessige grunner. I en kort periode var NKS ledet av en gruppe på tre: rektor Erling Ljoså, forlagssjef Frank Haakerud og økonomidirektør Mette Havrevold. Fra våren 1980 overtok Erling Ljoså som daglig leder. Han beholdt rektortittelen de første årene for å markere at NKS var en skole mer enn en bedrift. Ljoså hadde ledet arbeidet med metodeutvikling fra 1972 og var en anerkjent kapasitet på feltet både nasjonalt og internasjonalt.

Samarbeid som suksessfaktor 

Det store løftet for voksenopplæring som ble innledet i 1960- og 70-årene, bygde på et utstrakt samarbeid mellom en rekke ulike aktører. Grunnskolen ble utvidet til 9-årig skole, og nye videregående skoler ble etablert over hele landet. Mange av disse så også ansvaret for opplæring av voksne, og løsningen ble ofte kombinert brev- og klasseundervisning i samarbeid med brevskolene. I 1978 fikk NKS over 31 000 kursinnmeldinger i tilknytning til skoleverkets voksenopplæring. Der skoleverket ikke tok denne oppgaven på seg, stod opplysningsorganisasjonene, særlig Folkeuniversitetet og AOF, klar. For dem var også kombinert undervisning en god løsning. Skoleverkets innsats var på topp omkring 1980, men ble gradvis redusert utover i 1980-årene, bl.a. da staten gikk over fra direkte tilskudd til rammetilskudd for kommunene.

Minst like viktig var samarbeidet med de store opplysningsorganisasjonene, særlig Folkeuniversitetet og AOF. De hadde avdelinger over hele landet og drev en utstrakt og mangfoldig kursvirksomhet for voksne. For dem var også kombinert undervisning en god løsning, spesielt i opplegg som ledet frem til formell kompetanse. Etter hvert som skoleverket reduserte sin innsats, ble opplysningsorganisasjonene enda viktigere. I 1985 inngikk NKS en formell samarbeidsavtale med Folkeuniversitetet, noe som styrket det allerede tette samarbeidet. (Les mer i artikkelen om kombinert undervisning. ) 

En annen viktig samarbeidspartner var NRK. Første gang det ble knyttet brevinnsendinger til et kurs i radio, var i et engelskkurs i 1949. Fagpersoner fra NKS skrev lærebok, mens Folkets Brevskole fikk retteoppdraget. Fra ca. 1970 ble brevundervisning knyttet til undervisningsprogrammer på TV og i radio en regelmessig foreteelse. NKS samarbeidet med NRK om kurs i norsk, moderne matematikk, edb som samfunnsfenomen og programmering. Den største suksessen ble en serie kurs i engelsk, START 1-6, i et samarbeid mellom NRK, NKS, Folkets Brevskole og Samnemnda for studiearbeid. Det ble fulgt opp av en rekke andre språkkurs i årene som fulgte.

I 1969 ble det fremmet  et forslag om at det burde opprettes en statlig institusjon med  ansvar for undervisning i radio og fjernsyn. Men først i 1977 ble Norsk Fjernundervisning opprettet, og da med et nokså begrenset mandat. NKS fortsatte samarbeidet med NRK om utdanningsprosjekter for brede målgrupper utover hele 1980-tallet. Men på 90-tallet mente NRK at det ikke lenger var deres oppgave å være med å finansiere og utvikle slike prosjekter, og la ned sin voksenopplæringsavdeling.

Samarbeidet strakte seg også til en rekke bedrifter og bransjer. I 1977 fikk vi en ny lov om arbeidsmiljø, og her ble det introdusert grunnopplæring i arbeidsmiljø for verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg i bedriftene. Norsk Arbeidsgiverforening og LO samarbeidet om denne første opplæringen i arbeidsmiljø her i landet. Produksjonen av kursmateriell ble ivaretatt i et samarbeid mellom NKS og Folkets Brevskole. Det ble ikke knyttet brevundervisning til materiellet, men oppdraget var stort og viktig for de to brevskolene i mange år framover.

NKS Forlaget 

NKS Forlaget var startet i 1971, som et ledd i en opprustning og omorganisering av institusjonen. Frank Haakerud  var forlagssjef. Et viktig poeng var å utgi noen av brevskolens kurs som bøker på det åpne markedet. Forlaget overtok dessuten en del utgivelser fra Ernst G. Mortensens Forlag. Kombinasjonen forlag og brevskole ble utnyttet i en rekke samarbeidsprosjekter på ulike områder – som språkkurs i NRK, dataopplæring i offentlige etater, offentlig språkbruk  og ernæringsspørsmål. Fra 1989 fikk forlaget også noen interessante utgivelser innenfor jus i forbindelse med flermedieprosjektene

Hverdagsjus og Yrkeslivets jus. 

Særlig viktig ble det at NKS Forlaget ganske snart tok mål av seg til å bli et skolebokforlag. NKS-navnet  stod fortsatt sterkt blant mange lærere, og nye mønsterplaner  for grunnskolen i 1974 og 1987 gav muligheter for å satse. Det viktigste læreverket for NKS Forlaget på 80- tallet ble Min matematikk for ungdomstrinnet, som raskt ble markedsleder. Suksessen ble fulgt opp med egenutviklede læreverk for ungdomstrinnet i naturfag og engelsk. (Les mer i artikkelen om NKS Forlaget) 

Bedriftslederskolen 

Det var flere årsaker til at NKS fikk snudd utviklingen omkring 1980 og kom ut av de økonomiske problemene. Organisasjonen ble slanket, kurstilbudet ble redusert, administrative systemer og økonomistyring ble forbedret. Elevtilstrømningen økte også på nytt, særlig innenfor merkantil sektor. Handelsfagene fikk et sterkt oppsving, og et nytt tilbud slo igjennom for alvor: Bedriftslederskolen. Bedriftslederskolen ble etablert allerede i 1968, men slo ikke helt til før ti år seinere.

Den var et tre semesters studium bygd opp omkring fag som regnskap og økonomi,  ledelse, jus og finansiering. En offentlig fagplan lå til grunn, men etter hvert ble den faglige utviklingen ivaretatt i et samarbeid mellom NKS og Statens teknologiske institutt. Det ble også etablert et samarbeid med ingeniørorganisasjonen NITO om å markedsføre Bedriftslederskolen overfor medlemmene. På det meste ble det organisert 5-600 klasser i 125 kommuner. I 1989 opplyste skolen at til da hadde 10 000 studenter avlagt eksamen i dette studiet. De aller siste studentene på bedriftslederskolen gikk opp til eksamen i 1992, altså et studium som varte i nesten 25 år.

Høyskolestudier – en fremtidsrettet satsing 

En viktig strategisk beslutning for NKS var å satse på kurs på høyere nivå. Med økende utdanningsnivå i befolkningen var det nødvendig å styrke også høyere utdanning. Ottosen­ komiteen foreslo i 1968 at det skulle opprettes  sentre for kortere,  yrkesrettede  studier spredt over hele landet, i tillegg til universitetene. Disse ble kalt distriktshøyskoler, og de første ble etablert allerede året etter. I andre europeiske land ble det på denne tiden satt i gang fjernundervisning på universitetsnivå. Mest kjent ble det  britiske  Open  University, som startet sin virksomhet i 1970, og vakte stor oppmerksomhet over hele verden. Inspirertav utenlandske erfaringer, bl.a. i Frankrike, inngikk NKS i 1981 en samarbeidsavtale med Rogaland distriktshøgskole om et kursopplegg for det toårige økonomisk -administrative studiet. Høyskolen skulle være faglig ansvarlig for kursene, NKS skulle produsere materiell og organisere undervisningen. Studentene skulle gå opp til samme eksamen som ordinære studenter. Tross betydelig skepsis fra andre høyskoler og regionale høyskolestyrer ble kursene populære. Allerede i 1983 hadde kursene 1200 studenter  og 500 hadde avlagt deleksamener med gode resultater. Avtalen varte ved til 1994. (Les mer om starten på høyskolesatsingen, en konferanse i 1982.) 

NKS forsøkte å få lignende avtaler med andre høyskoler, og i 1983 ble det inngått samarbeid med Telemark lærerhøgskole om et studium i informatikk for lærere. Denne samarbeidsmodellen er brukt i en lang rekke seinere samarbeidsprosjekter med mange offentlige høyskoler og universiteter. I 1989 ble det for eksempel lansert et nytt studietilbud, «Hverdagslivets jus», i samarbeid mellom NKS, NRK, Universitetet i Oslo og Folkeuniversitetet. Prosjektet ble i 1994 fulgt opp av et tilsvarende prosjekt, «Yrkeslivets  jus». I 1992 kunne NKS presentere flere nye samarbeidsstudier med Høgskolen i Lillehammer, Universitetet i Oslo og Høgskolen i Telemark. Mange flere samarbeidsstudier har blitt utviklet etter samme modell i årene etterpå. Samtidig som man søkte samarbeid med høyskoler, vokste det fram planer om egen høyskolevirksomhet i NKS. NKI drev allerede en ingeniørhøyskole, og det var flere private høyskoler innenfor økonomi- og markedsføringsfag som stod i et visst konkurranseforhold til NKS-tilbud  som Bedriftslederskolen og Rogalands-kursene. NKS begynte derfor å utvikle noen nye tilbud i egen regi. I et faglig og praktisk samarbeid med Norsk Data tilbød NKS i 1984 et ettårig ADB Spesialstudium som kombinert brev- og klasseundervisning.

Dessuten ble det i 1985 besluttet å starte en egen NKS Høgskole. Det ble utviklet et toårig studium i økonomi og ledelse, først som ordinært kveldsstudium i Oslo fra høsten 1986.

Tanken var at det skulle tilbys både på denne måten og som fjernundervisning. NKS Høgskole fikk eksamensrett for dette studiet i 1987 og for ADB-studiet i 1989. Både klasseundervisningen og ADB-studiet fikk kort levetid, men NKS Høgskole fortsatte med fjernundervisning i økonomi og ledelse. Fra 1989 var hele høgskolekandidatstudiet i økonomi og ledelse utviklet for fjernundervisning, med bruk av datakommunikasjon (konferansesystemer) i kontakten med studentene. Det toårige økonomistudiet ble et varig tilbud gjennom flere omorganiseringer fram til dagens bachelortilbud i samarbeid mellom NKS Nettstudier og Markedshøyskolen.

Fra brev- til fjernundervisning 

11988 skiftet NKS navn fra Norsk Korrespondanseskole til NKS Fjernundervisning. I en brosjyre ble dette begrunnet med at «vi har vokst ut av vårt gamle navn». En illustrasjon viser, i tillegg til et gammeldags brev: en telefon, en lydkassett, en videokassett og en dataskjerm. På 70- og 80-tallet var det, både her hjemme og internasjonalt, stor oppmerksomhet omkring utviklingen av nye medier og ny teknologi og hva denne utviklingen ville kunne bety på ulike områder, herunder i skole- og utdanningssektoren

For fjernundervisningens del kom inspirasjonen særlig fra Open University og fra universiteter i USA og Canada. Distance education var nå den gjengse betegnelsen utenlands, og også i Norge begynte noen å oppfatte brevundervisning som litt gammeldags. (Les mer om intemasionalt engasiement her.) 

NKS var godt forberedt på utviklingen. Midt på 1970-tallet hadde man utviklet et eget  system for datastøttet undervisning, med bruk av flervalgsoppgaver med fyldige kommentarer. Dette ble brukt i mange kurs på hele 80-tallet. På det meste ble over 30 000 besvarelser årlig rettet på denne måten. Seinere ble utviklingsleder Dagny Blom sendt på opplæring i produksjon av undervisningsvideo ved Open University. Man satte dessuten i gang en rekke forsøk med bruk av enklere kommunikasjonsteknologi i kontakten med elever. Fra 1984 til 1988  skjedde mye av utviklingsarbeidet i et  samarbeidsprogram i regi av Norsk Forbund for Fjernundervisning, med NKI og NKS som de to førende  institusjonene. Dette miljøet bygde etter hvert opp en unik kompetanse på moderne fjernundervisning.

I 1988 etablerte NKI og NKS sammen stiftelsen SEFU – Senter for fjernundervisning. I hovedsak var dette en paraplyorganisasjon basert på utviklingsprosjekter i de to skolene. Televerkets forskningsavdeling på Kjeller ble en nær samarbeidspartner for SEFU, og finansierte en del av forsøkene. I tillegg til selve forsøksaktiviteten var det en sentral oppgave for SEFU å markere den kompetansen som lå hos samarbeidspartnerne, både overfor høyskolemiljøene, politiske myndigheter og andre aktører. Etter hvert ble også den statlige Norsk Fjernundervisning med i SEFU. Av ulike grunner ble SEFU avviklet i 1994. (Aktivitetene i SEFU er beskrevet i artikkelen NKS – teknologi og politikk.) 

Man kan kanskje si at SEFU var et tiltak som stod i sammenheng med at myndighetene under statsråd Gudmund Hernes på denne tiden gjennomførte en reorganisering og sentralisering av høyskolesystemet. Tanken om et «Norgesnett» med bl.a. fjernundervisning var med i utredningsarbeidet, og det ble i 1990 etablert et nytt statlig organ, SOFF (Sentralorganet for fjernundervisning på universitets- og høyskolenivå), lagt  til Universitetet i Tromsø. Adm. direktør Erling Ljoså ble oppnevnt som medlem av det første styret i SOFF. Dermed var for så vidt kompetansen anerkjent, men staten trakk ikke de frittstående fjernundervisningsinstitusjonene inn i samarbeidet som organisasjoner. 

Anerkjennelse, avregulering 
og sterkere økonomi 

Brevundervisning var en anerkjent og mye brukt undervisningsform stort sett gjennom hele det 20. århundret. Grunnleggeren, Ernst G. Mortensen, ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden allerede i 1939. De mange støtteordningene etter krigen var også uttrykk for anerkjennelse fra staten. I 1985 vant Ernst G. Mortensens Stiftelse en sak i Høyesterett,  der stiftelsen ble tilkjent skattefrihet for undervisningsvirksomheten. Hovedvitner var ekspedisjonssjefen i Kirke- og undervisningsdepartementet og sekretariatslederen for Brevskolerådet, som begge mente at virksomheten var allmennyttig, og at uten brevskoler måtte staten selv ha ivaretatt dette behovet.

Den internasjonale organisasjonen ICDE (International Council for Distance Education and Flexible Lerarning) holdt i 1988 sin verdenskonferanse i Oslo, i samarbeid med Norsk Forbund for Fjernundervisning (NFF). Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ble invitert og sa ja til å holde et foredrag der hun understreket  verdien av arbeidet som blir  gjort ved de frittstående institusjonene og organisasjonene i Norge. Samtidig besluttet departementet å gi en grunnbevilgning til ICDEs sekretariat, som ble permanent lokalisert i Oslo. I 1992 fant departementet tiden moden for å awikle ordningen med godkjenning av brevkurs, som hadde vært virksom fra 1949. NFF utarbeidet en felles ramme for kvalitetssikring, og medlemsskolene ble pålagt å utarbeide sine kvalitetssystemer på grunnlag av denne. Brevskoleloven ble opphevet, og Brevskolerådet ble nedlagt, samtidig som noen bestemmelser om fjernundervisning ble tatt inn i Voksenopplæringsloven. 

Hele 1980-tallet var en økonomisk god tid for stiftelsen. Særlig handelsfagene og bedriftslederskolen hadde rekordoppslutning, og flermedieprosjektene med NRK hadde sin beste tid. Skattesaken medførte tilbakebetaling av innbetalt skatt, og avkastningen på egenkapitalen var meget god. Ved inngangen til 1990-årene stod stiftelsen derfor godt rustet til nye fremstøt. Samtidig begynte man å se tilbakegang på flere områder, og det vokste fram et ønske om «flere ben å stå på». En viktig konkurrent, KA-skolen, ble kjøpt i 1985, men mulighetene for ekspansjon ved oppkjøp innenfor fjernundervisning var begrenset. Mer aktuelt var det å vurdere oppkjøp av andre typer virksomheter. Dette skjedde ved kjøpet av Ml (Merkantilt Institutt) i 1992 – men da er vi over i en ny tidsperiode. 

Erling Ljoså valgte å trekke seg som leder for stiftelsen per 31.12.1992, men fortsatte i andre stillinger i stiftelsen. Fra 1.1.1993 var Jan B. Ommundsen ny administrerende direktør.

Artikkelen er skrevet av Erling Ljoså.