NKS -teknologi og politikk på 90-tallet

Fra midten av 1980-tallet var forsøk og utvikling av nye teknologi i fjernundervisning et viktig strategisk satsingsområde. Det var ingen tvil om at fjernundervisning i fremtiden måtte ta opp i seg andre kommunikasjonsmedier enn det tradisjonelle brevet. Derfor startet NKS forsøk med nye tjenester, medier og teknologier som kunne egne seg i fjernundervisning. Mest fremtidsrettet var forsøkene og driften av datakonferanser i NKS Høgskole i årene 1988-1992.

Mest omfattende var Apen Videregående, et samarbeid mellom NKS, NRK-TV, og Statens ressurs- og voksenopplæringssenter (SRV).

Teknologisatsingen var også viktig i en større, utdanningspolitisk sammenheng. Det var stor politisk interesse for bruk av teknologi i livslang læring, og NKS ville ha en plass i dette bildet. De to ledende fjernundervisningsinstitusjonene NKS og NKI etablerte i 1988 en felles stiftelse, Senter for fjernundervisning (SEFU). Der dokumenterte de sin kompetanse på moderne fjernundervisning og derfra søkte de en posisjon i utdanningspolitikken.

Teknologiutvikling på 80- og 90-tallet

En ny mediesituasjon

Høsten 1983 ble stiftelsens råd bedt om å gi råd om framtidig teknologiutvikling i NKS. NKS så seg selv i en ny mediesituasjon. Direktør Ljoså stilte flere spørsmål om veivalg: hvilke medier NKS skulle satse på, hvor langt man skulle gå i internasjonalt samarbeid og hvordan man skulle skaffe nødvendig kompetanse. 

NKS hadde lang tradisjon for systematisk metodeutvikling. I 1972 opprettet NKS en egen ledelse for metodeutvikling, med Erling Ljoså som utviklingsleder. Ljoså var sterkt opptatt av å knytte NKS til det internasjonale fjernundervisningsmiljøet og til det utviklings- og forskningsarbeidet på brev- og fjernundervisning som foregikk internasjonalt, særlig i Storbritannia og Nord-Amerika (USA og Canada). (Se artikkelen «Internasjonalt engasjement») . På 80-tallet var Ljoså sentral i etableringen av et stort metodeutviklingsprosjekt i regi av NFF (Norsk forbund for fjernundervisning) og Brevskolenes utviklingskontor, en viktig forløper for NKS og NKls felles stiftelse: Senter for fjernundervisning (SEFU). Fra midten av 80-tallet ble metodeutviklingsarbeidet ledet av Dagny Blom. 

(Les om den tidlige fasen i NKS’ forsknings- og utviklingarbeid i Jubileumsboka fra 1989.) 

Seks år senere, i stiftelsens årsrapport for 1989, sier adm.dir. Ljoså: «Gjennom et systematisk forsøks- og utviklingsarbeid har NKS i siste halvdel av 1980-årene lagt grunnen for 1990-årenes utvikling på området». Det hadde skjedd en rivende utvikling på  teknologifronten gjennom 80-tallet. 

Teledirektoratets Forskningsavdeling (TF) var en viktig samarbeidspartner, både teknisk og økonomisk. Kirke- og undervisningsdepartementet var også en viktig finansieringskilde. 

Et mangfold av pilotprosjekter: noen eksempler 

Samarbeidet innenfor BUS (Brevskolenes utviklingssenter) og SEFU (Senter for fjernundervisning) var mangfoldig. Et stort antall pilotprosjekter utforsket nye teletjenester og teknologier. Målet var å utvide kommunikasjonsmulighetene, skape større nærhet i læringssituasjonen og gjøre fjernundervisning mer effektiv og tilgjengelig. Skolene ville lære, gjøre sine erfaringer og forberede seg i en tid da man ennå ikke visste at svaret var Internett. 

Lydkassetter: kommentarkassetten 

Et av de aller første pilotprosjektene var bruk av lydkassetter  som kommunikasjonsmedium  i fjernundervisning. Det var del av et langsiktig program som hadde som mål å styrke toveiskommunikasjonen mellom lærer og student  i fjernundervisning. Kassettens  side  A var forbeholdt lærerens kommentarer og veiledning,  mens side B var til bruk for elevene eller studenten. Slik kunne de kommunisere muntlig i tillegg til den tradisjonelle skriftlige kommunikasjonen. En omfattende evaluering ble foretatt av Anne Grethe Krane. Hun formulerte en generell konklusjon slik: «Gjennomsnittseleven er fornøyd med kassettundervisningen som han mener er hovedårsaken til sitt gode forhold til læreren og som i noen henseender har bidratt til et godt faglig utbytte av kurset. Han kan ha oppnådd 

bedre sluttresultater enn han ville ha gjort med ordinære brevundervisning, men han er usikker på om lydkassettsupplementet er verdt ekstra betaling.» (Sitat fra Kranes artikkel i Cand. Paed. Nr 1 1988) 

Bildetelefon: Trysilprosjektet 

I Trysilprosjektet ble kommunikasjonen mellom lærer og student utvidet til visuell kommunikasjon i sanntid. En lærer fra NKS Høgskole underviste en gruppe trelastarbeidere i Trysil via bildetelefon. 

Prosjektet ble gjennomført i samarbeid med Teledirektoratets forskningsavdeling (TF) og var like mye et teknisk som et pedagogisk prosjekt. I sammenheng med prosjektet ble det utviklet en utstyrspakke som gjorde bildetelefonen velegnet for undervisningsformål, dvs. med storskjerm og datakommunikasjonsmuligheter. Prosjektet ble avsluttet i 1991 og konklusjonen var at bildetelefon ikke var særlig interessant for NKS så lenge en multipunkt oppkopling ikke var mulig.

Satellitt – et landsdekkende nettverk av studiesentra? 

Den nye mediesituasjonen åpnet for bruk av satellittoverført fjernundervisning. Bruk av satellitt i fjernundervisning var et tema for aktiv debatt og betydelig forsøks- og utredningsvirksomhet blant fjernundervisere verden over. Man så et stort potensial for å nå mange utdanningssøkende med målrettet, sanntids undervisning. Utfordringen var først og fremst å bygge et tilstrekkelig stort nett av lokale studiesteder der studenter over hele landet kunne delta.

NKS gjennomførte flere prosjekter med bruk av satellittbaserte forelesninger til studentgrupper rundt omkring i landet. 

Et av de største og mest vellykkede prosjektene var Forvaltningskunnskap våren 1993, med ca. 30 grupper av studenter, ansatt i kommunal og fylkeskommunal virksomhet. Det var mange samarbeidspartnere: Kommunal Opplæring (KO) som organiserte brukerne, Televerket som stilte satellittkapasitet til rådighet, Fjernundervisning Vest som sto for den lokale organiseringen av gruppene og samarbeidet med Televerket om den tekniske tilretteleggingen, TV-Forum ved UiO som studio/sendested og, ikke minst, Oppland Distriktshøgskole som var faglig ansvarlig for innhold og eksamen.

I et foredrag på en KO-konferanse i 1996 avslutter Leif Vistven med følgende ønske for framtiden: «Vi håper og tror at den teknologiske utviklingen vil bidra til at vi i fremtiden vil få fjernundervisning som inneholder det beste fra «satellittmodellen» og samtidig er fleksibelt i tid og rom. Men det er en annen teknologi og et annet foredrag … »

Kunnskapsnettet: en egen fjernsynskanal for undervisning? 

Kunnskapsnettet ble lansert av SEFU i 1989 med det langsiktige målet å medvirke til opprettelsen av en egen fjernsynskanal for undervisning  i Norge.  I 1989/90  produserte NKS fire program i bedriftsøkonomi og åtte program i matematikk for Kunnskapsnettet. Programmene  ble først distribuert over lokalfjernsyn, deretter over satellitt-kanalen Nor-Net ( en videreføring  av Fjernundervisning Vest).  I 1990/91 ble matematikkprogrammene sendt i reprise over TVNorge med relativt god respons. Norsk Kabel-TV Forbund var initiativtaker og en sentral samarbeidspartner i prosjektet. 

NKS & NRK: Fornyet samarbeid med nye roller 

NKS hadde lang tradisjon for samarbeid med NRK, Radio og TV, om store voksenopplæringsprogrammer. NRK produserte radio- og TV-programmer og NKS produserte og administrerte brevkurs. Men med opphevingen av kringkastingsmonopolet og konkurransen fra nye sendestasjoner oppsto en ny situasjon. NRK-TV inviterte til samarbeid med undervisningsinstitusjoner som kunne produsere programmer for sending via NRK. Høsten 1990 ble NKS informert om at NRK ville stille sendetid til disposisjon for undervisningsinstitusjoner som selv kunne planlegge, finansiere  og produsere programmer. NKS og NRK hadde allerede erfaring fra en liknende modell i prosjektet Hverdagsjus, som ble produsert i 1989. 

Åpen videregående 

NKS grep muligheten og lanserte ideen om en «Åpen videregående» en kombinasjon av brevkurs og fjernsynsprogram. Det skulle være den første programserien i NRKs nye Læringskanal. NKS søkte Kirke- og undervisningsdepartementet om finansiering, og NKS viste til de erfaringene og den kompetansen de hadde fått med programmene i Kunnskapsnettet. Departementet bevilget fire millioner til prosjektet. De var interessert i et fjernundervisningsprosjekt med bred tilgjengelighet, en åpen videregående skole med færrest mulig hindringer for alle som ønsket å skaffe seg studiekompetanse. NRK sendte til sammen 48 programmer over to år, 1991 – 1992, i de seks studiekompetansefagene. 

HER SKAL DET VIDEO? – LINDA

Her er et noen klipp fra et av programmene i Apen videregående. Anne Grethe M. Krane er programleder, og vi ser åpningen av et norskprogram med lærerne Tove 1/saas og Finn Aarsæther.

Hverdagsjus og Yrkeslivets jus

Det ble ingen flere store samarbeidsprosjekter med NRK etter 1993, bare noen mindre prosjekter i 1995. NRK la etter hvert ned sin rolle som aktør på voksenopplæringsfeltet. De var bundet til å sende programmer fra det statlige organet Norsk Fjernundervisning (NFU) så lenge dette eksisterte (1977 – 2000) og konsentrerte seg ellers om undervisningsprogrammer rettet mot skolene. 

Datakonferanser og Internett

NKS Høgskole – den elektronisk høgskolen 

NKS Høgskole lanserte seg som en elektronisk høgskole i 1988 da forsøk med datakommunikasjon og datakonferanser ble tatt inn som elementer i undervisningen. 

I 1989 sier adm. dir. Erling Ljoså at NKS Høgskole er «allerede en ledende elektronisk høgskole i Europa – med nær 400 studenter knyttet opp til sitt datakonferansesystem. Trolig er dette en av fremtidens sentrale utdanningsformer som så vidt har forlatt tegnebrettet og blitt virkelighet.» 

Fra 1992 ble NKS Høgskole administrert av NKS Fjernundervisning. Fra samme år ble tilbudet om datakonferanser avsluttet. Annita Fjuk skrev en erfaringsrapport om den elektroniske høgskolen fra 1989 – 1992: «Høgskolen hadde nådd fram til en stabil situasjon teknisk sett og hadde funnet fram til pedagogiske løsninger som fungerte godt.»

Men det var store utfordringer videre – pedagogisk, faglig, administrativt og ikke minst økonomisk. Det ble for vanskelig å finne en modell som kunne forsvare kostnadene ved å opprettholde tilbudet etter at all forsøksdrift var gjennomført. Høgskolen hadde ikke oppnådd forventet vekst og måtte redusere driftskostnader. 

Men datakommunikasjon fortsatte som en viktig del av utviklingsarbeidet i NKS. Det ble arrangert store nordiske og internasjonale konferanser i samarbeid med USIT og andre nordiske partnere. Forsøk med nye konferansesystemer ble også gjennomført, bl.a. EIES og liNKS. Likevel skulle det gå mange år før datakommunikasjon igjen ble en integrert del av høyskolestudiene i NKS. 

(Kapitlet «Til fjern og nær» i Jubileumsboka fra 1989 gir bakgrunnen for mange av de valgene NKS gjorde på slutten av BO-tallet. bl. a. etableringen av NKS Høgskole.) 

Internett: NKS Nettstudier 

Med Internett kom nye muligheter og fra slutten av 90-tallet satset NKS for fullt på nettetsom læringsarena. 11998 ble strategien lagt for full overgang fra brev til nett. Avdelingen for metodeutvikling hadde gjennomført mange pilotprosjekter med bruk av Internett. Nå mente man at tiden var moden for en raskest mulig overgang til NKS Nettstudier. Navnet NKS Nettstudier ble første gang lansert i år 2000 og senere gjeninnført i 2007. Det viste seg at først da var markedet modent for nettet som læringsarena. 

Overgangen fra brev til nett er utførlig beskrevet i artikkelen NKS – i ekstrem forvandling? og blir derfor ikke nærmere beskrevet her. 

Senter for fjernundervisning (SEFU) 1988 -1995: En strategisk markering 

Stiftelsen Senter for fjernundervisning (SEFU) ble opprettet av NKS og NKI i 1988. De to skolene hadde felles interesser i å markere seg i en utdanningspolitisk sammenheng. 

Samtidig ville de videreføre sitt forsøks- og utviklingssamarbeid på teknologifronten. I SEFUs første årsrapport 1989 sier stiftelsens styre at SEFU «ønsker å være et viktig nasjonalt ressursmiljø nå det gjelder utvikling av fjernundervisning (… )slik at den fremtidige bruk av fjernundervisning i Norge kan være tuftet på solid erfaring, bred kunnskap og kreativ fantasi.» 

SEFU hadde to mål: For det første å markere og synliggjøre de to institusjonenes utviklingsarbeid og kompetanse på et nasjonalt plan. For det andre å benytte denne kompetansen i en strategisk/politisk sammenheng i en tid da fjernundervisning og Norgesnett var i vinden politisk. 

fjernundervisningssammenheng. Den statlige institusjonen Norsk Fjernundervisning (NFU) ble også med i SEFU-samarbeidet og finansierte blant annet et stort multimediekurs, Fjernundervisning som metode. NFU ble år 2000 del av VOX – Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk. 

Mer kunnskap til flere? 

I historisk sammenheng er det de politiske initiativene fra SEFU som har størst interesse. 

Stortingsmelding nr. 43 (1988 – 1989) Mer kunnskap til flere fra statsråd Gudmund Hernes var en bred melding om kompetansepolitikk, der livslang læring og fjernundervisning hadde en naturlig plass. I stortingsmeldingens kapittel 9 om fjernundervisning anerkjennes den kompetansen som de frittstående fjernundervisningsorganisasjonene hadde på feltet. NFF og SEFU merket seg uttalelser som denne: 

«For at vi nasjonalt skal kunne gjøre fullt bruk av de muligheter den teknologiske utviklingen åpner for, bør det satses på å samle og koordinere kreftene gjennom et nært samarbeid mellom offentlige og frittstående institusjoner og organer. (s. 92)» 

SEFU engasjerte seg i debatten om utvikling av fjernundervisning på høyere nivå i Norge på bakgrunn av Hernes’ stortingsmelding. De to stiftelsene presenterte seg i et notat, 

Fjernundervisningens tyngdepunkt i Norge:

«De to ideelle stiftelsene NKS og NKI driver i dag omkring 80 % av den igangværende fjernundervisning i Norge. Begge institusjoner er sterkt engasjert i internasjonalt, særlig europeisk, faglig samarbeid, og begge driver avdelinger for faglig-pedagogisk forsknings­ og utviklingsarbeid. 

I denne situasjonen erkjenner de samarbeidende stiftelsene et spesielt ansvar på grunn av sin totalt dominerende posisjon inn norsk fjernundervisning. Dette er årsaken til at NKS og NKI nå arbeider for å koordinere de viktigste innenlandske ressursene innen feltet og samtidig skape en norskkontrollert åpning mot Europa og den øvrige verden.» 

Notatet ble benyttet i møter med Kirke- og undervisningskomiteen, Kirke- og undervisningsdepartementet og Kultur- og vitenskapsdepartementet. SEFU presenterte mange grunner til at SEFU burde få en plass i utdanningspolitikken og oppfordret departementet til å stimulere til samarbeid om videreutvikling av fjernundervisning på høyere nivå i Norge. I stedet for å bygge opp kompetanse og apparat ved et stort antall institusjoner og avdelinger, burde samarbeidsmodeller stimuleres. 

SEFU fulgte opp med flere tiltak som skulle vise organisasjonenes kompetanse og styrke på fjernundervisningsfeltet. I samarbeid med Statens Spesiallærerhøgskole ble det arrangert et arbeidsseminar med den ambisiøse tittelen: Forskningsprogram om fjernundervisning, med bred deltakelse fra norske miljøer innen fjernundervisning. 

Seminaret tok sikte på å gi et bidrag til planlegging og evaluering av en samlet innsats i 90- årene når det gjaldt utvikling og kompetanseoppbygging på fjernundervisningsfeltet. Ikke minst viste seminaret at SEFU-miljøet hadde god oversikt og gode kontakter mot det internasjonale fjernundervisningsmiljøet. 

SEFU arrangerte også et større europeisk seminar i april 1991, i samarbeid med EUs delegasjon i Norge ved ambassadør A.R. Hughes: On the potential for open and distanceearning in the European context, der bl. a. statsråd Gudmund Hernes presenterte det norske perspektivet. Invitasjonen var rettet  mot norske  beslutningstakere og SEFU pekte på ERASMUS- og COMETT-programmene fra EU og etablering av The Budapest Platform (som senere skulle føre til etableringen av EDEN, (the European Distance Education Network), der Erling Ljoså ble den første presidenten). På denne tiden var det miljøet rundt SEFU som hadde de internasjonale kontaktene etter mangeårig samarbeid i internasjonale organisasjoner.

Anerkjennelse og samspill
Stortingsmeldingen ble fulgt opp med lanseringen av «Norgesnettet» og etableringen av Sentralorganet for fjernundervisning (SOFF)  i 1990.  SOFF var først et prosjekt,  men i 1994 ble det et permanent forvaltningsorgan med oppgave å stimulere tilbyderne av høgre utdanning til å utvikle mer fleksible og brukertilpassede utdanningsopplegg, gjennom tildeling av prosjektmidler, evaluering og informasjon. Norgesnettet hadde også til hensikt å styrke fjernundervisning på høyere nivå. Departementet pekte ut sju «knutepunktinstitusjoner» – de fire universitetene og tre høyskoler som skulle ha en særlig rolle i utviklingen av fjernundervisningstilbud og tildeling av prosjektmidler fra SOFF. 

Departementets oppfølging av SEFUs mange initiativ og aktiviteter ble svakere enn man hadde ønsket.  Hverken NKS eller andre fjernundervisningsinstitusjoner fikk noen plass i  det offisielle Norgesnettet. Likevel kan man i tilbakeblikk se at det ble oppnådd en del, ikke minst gjennom samspill mellom det frittstående fjernundervisningsmiljøet og institusjoner som SOFF. 

Anerkjennelse – nasjonalt og internasjonalt 
De frittstående institusjonene, med NKS og NKI i spissen, fikk anerkjennelse for sin kompetanse, både nasjonalt og internasjonalt. Departementet gav uttrykk for det på flere måter. Styrerepresentasjon var en viktig erkjennelse av det. Da SOFF ble opprettet i 1990, ble Erling Ljoså medlem av SOFFs styre, som representant for NFF (Norsk Forbund for Fjernundervisning). Det var departementets måte å få del i den kompetansen som det norske fjernundervisningsmiljøet hadde. Ljosås deltakelse i SOFF-styret var uten tvil viktig for oppbyggingen av kompetanse i SOFF. Dessuten fikk både NKS og andre frittstående fjernundervisningsinstitusjoner prosjektmidler fra SOFF på linje med de offentlige lærestedene. På den måten bidro de med nyttig kompetanse til nykommerne på feltet. 

SOFF ble videreført i en ny statlig institusjon, Norgesuniversitetet, i 2004. Direktør Dagny Blom fra NKS Fjernundervisning gikk inn som styremedlem fra NFF, etterfulgt av utviklingsleder Torstein Rekkedal fra NKI i 2008. Representanter fra fjernundervisningsmiljøet gikk også inn i andre styrer: bl.a. Norsk Læremiddelsenter (NLS), Norsk FjernundervisningNOX og delte sin kunnskap og kompetanse  i  slike sammenhenger. 

Det norske fjernundervisningsmiljøet fikk innpass i fora for samspill med de offentlige institusjonene, både som personer og som institusjoner. Ikke minst ble bransjeorganisasjonen NFF (Norsk Forbund for fjernundervisning) et forum for samspill etter at offentlige universitet og høyskoler ble medlemmer i NFF sent på 90-tallet. NFF ble stadig styrket som høringsinstans og aktør i forhold til både Departement og Storting.

Miljøet ble hørt, medarbeidere i institusjonene ble bedt om foredrag og artikler i de fleste sammenhenger der fjernundervisning og nettbasert læring var temaet. 

Samarbeidsmodellen 

I 1994 skrev Erling Ljoså et notat til SOFF om mulige samarbeidsmodeller. Les det her. 

En sterk internasjonal posisjon 
SEFU-miljøet hadde en sterk internasjonal posisjon og et stort internasjonalt nettverk. Det var en posisjon som ble beholdt gjennom bl. a. valg av tre norske presidenter i The European Distance and elearning Network (EDEN):  Erling Ljoså (1992 –  1995), Ingeborg Bø (2003 – 2007) og Morten Flate Paulsen (2010 -). Statlig finansiering av et norsk sekretariat for The International Council for Distance Education (ICDE) var også en anerkjennelse av den posisjonen det norske fjernundervisningsmiljøet hadde. NKI har også deltatt i flere EU-prosjekter helt fram til i dag – noe NKS ikke har prioritert. 

Situasjonen i dag 

Samlet sett bidro SEFUs innsats i de viktige årene 1988-95 utvilsomt til at den strategiske posisjonen på feltet ble bedret og man ble tatt hensyn til som viktige aktører på feltet. 

Samtidig ble NKS og de offentlig godkjente fjernundervisningsinstitusjonene stadig mer marginalisert gjennom 80- og 90-tallet. Man opplevde ulike, til dels uforenlige signaler fra politisk hold. I mange sammenhenger ble bransjens kompetanse anerkjent, men samtidig har nedprioritering av hele voksenopplæringsfeltet vært konsekvent siden ca. 1980. Det gjelder stadige reduksjoner i statsstøtte til feltet, bortfall av en rekke sentrale aktører som NRK, Kommunal Opplæring og Telenor, utbygging av konkurrerende aktører i skolesystemet og, ikke minst, mangel på politiske føringer eller tiltak for å styrke de frittstående, godkjente institusjonene og etablere gode institusjonelle løsninger for samarbeid.

Ny Lov om voksenopplæring av 2010 ga nettskolene (det nye navnet på de frittstående fjernundervisningsinstitusjonene) en fortsatt mulighet til statsstøtte. NFF (Norsk Forbund for Fjernundervisning og fleksibel utdanning) samarbeidet tett med departementet i forberedelsene av den nye loven og statsstøtten var en anerkjennelse av nettskolenes bidrag til videre utvikling av feltet. Men det ble ikke uttrykt noen politiske føringer for hvordan man ønsket å utnytte disse institusjonenes i en nasjonal satsing på etter- og videreutdanning. I 2012 er det fortsatt slik at NKS og NKI har en unik rolle som de største tilbyderne av nettstudier til voksne utdanningssøkende. Derfor er det fortsatt viktig for disse skolene å vise sin kompetanse og være attraktive samarbeidspartnere for offentlige utdanningsinstitusjoner rundt omkring i landet. NKS prioriterer slikt samarbeid og har god erfaring for at det skapes gode vinn-vinn situasjoner.

På det nasjonalpolitiske planet har VOX – Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk overtatt som samtalepartner med NFF om kompetansepolitikken og voksnes læring fra 2010. NFF hartatt utfordringen med å vise nettskolenes samlede kompetanse og omfattende studietilbud.

Artikkelen er skrevet av Dagny Blom og Erting Ljoså.